onsdag 20. januar 2016

Nydelige Lemmingvær

På søndag dro vi ilag med noen venner av oss til ett sted mellom Å og Skrolsvik, vi skulle padle ut til Lemmingvær. Nydelige Senja som har så mange flotte padleopplevelser på lur! Senja har alt, her er en liten bit Helgeland, litt vestland og mye av det ville Nord Norge. Jeg elsker de flotte dyre opplevelsene vi får med naturen så tett på, ingen båt trafikk som bråker eller skremmer vekk dyrene. 

Solen har vært borte siden slutten av november, to måneder uten sol merkes og vi er SÅ klare for at solen skal komme tilbake. Og det skjer i disse dager, jiippiii! Noen plasser kommer den før andre, pga hvordan terrenget og fjellene er plassert. Her vi bor ser vi den ca 28 januar, mens på øyene utenfor Senja ser de den allerede. Vi hadde ett håp om å få se sola når vi padlet ut mot Lemmingvær, selve hav-kryssingen over til øya er ca 2 km. På tur utover kom de samme ekle sidebølgene og vinden som jeg tippet i for 14 dager siden. Jeg fikk stein i magen og ble nervøs, men jeg kom meg over og i le i en vik ved Lemmingvær. Jeg ville bare ligge her og vente mens de andre padlet rundt øya, men det fikk jeg ikke lov til. Jeg ble tvunget til å være med rundt. Jeg var skikkelig redd i det vi la ut fra den trygge, rolige vika. Pulsen raste avgårde og jeg måtte trekke pusten dypt, flere ganger, for å klare å holde kontrollen. Gråten var ikke langt unna. Når vi la ut fra vika så padlet vi ett stykke mot bølgene og det gikk bedre. Etterhvert rundet vi ett nes og padlet inn mellom noen øyer, havet roet seg. Jeg kunne endelig slappe av, nyte turen og omgivelsene. 


Vi gikk i land på en fin sandstrand, en skikkelig snøbyge kom over oss så vi var snare med å komme oss i kajakkene igjen. Det så ikke lovende ut, ingen sol med slike byger. Vi padlet videre og kjente snart lysten på mat i magen og varm drikke. Vi fant en liten vik som vi gikk i land på, det var ingen fin plass, men nå hadde snøbygene gitt seg og vi kunne skimte litt blå himmel.


Så tittet solen frem og vi kunne endelig hilse den velkommen etter to måneders fravær. Det øyeblikket når du ser solen igjen, etter så lang tid, er magisk! Det blir fort kaldt på land, guffen vind og vi så snøbygene samlet seg ute i havet. Vi kom oss i kajakkene og padlet inn mot den rolige vika som vi startet turen rundt Lemmingvær fra. Da vi skulle krysse tilbake over det åpne havstrekket ble jeg igjen nervøs, men ikke like mye som når vi padlet utover. Det gikk mye bedre å padle tilbake, og jeg føler at jeg er kommet litt lengre med min vannskrekk. Det ble alt i alt en fin tur på ca 12 km, og det beste av alt var å kunne ønske sola velkommen tilbake. Om ikke lenge har vi lange lyse sommernetter og flotte padleopplevelser døgnet rundt. Gleder meg!!

mandag 4. januar 2016

Den som gir seg er en dritt!

Nydelig søndag, 8 kalde ute og vi har avtalt padletur for å se på hval. Vi skal avgårde ilag med 6 andre, reisemål Skaland på Senja. Allerede på tur utover ser vi hval inne i fjorden, jeg grugleder meg. Natta før sover jeg dårlig. Første gang ute på havet med hval og jeg er sikker på at den kommer til å spise meg ilag med silda. Vell fremme på Skaland kommer vi oss kjapt ut i kajakkene og legger nesen mot hvalene. Det er en nydelig dag.


Det er ikke ordentlig lyst når vi legger ut. Klarvær og flott natur, bare små krusninger på havet og vindstille. Vi koser oss ute blant hvalene, dette går jo greit tenker jeg. Prøver å knipse bilder, men kommer ikke nært nok. Etter en stund så blir dette kjedelig, vi setter kursen mot Lille og Store Færøya. Midt på fjorden kommer vinden, det blir bølger og jeg sliter med venstre armen min som ikke fungerer. Jeg biter tennene sammen og tenker "Den som gir seg er en dritt". Jeg padler på, selv om det går tregt. Mellom øyene legger vi oss til for en liten rast i kajakkene, vi skravler ivei og snakker om hvalknokkelen på Lille Færøya. Noen stikker for å se den, ett par av dem hadde ikke vært her ute før. Slenger med ett bilde fra da jeg var der ute i høst.


Når de andre kommer tilbake gjør vi oss klar til å krysse over mot fastlandet igjen. Jeg kjenner jeg gruer meg litt, vet at armen ikke fungerer optimalt og har padlet litt for lite kajakk i det siste. Føler meg ute av trening og vet det vil bli tungt. I det vi legger ut fra øyene kjenner jeg at vinden har økt i sundet, bølgene er blitt større og det er rotete hav. Ingen store, skikkelige dønning bølger som er lette å ta. Kun sånne krappe litt uregjerlige bølger, og noen vokser og bli store rett foran kajakken. Det begynner å gå hvitt rundt meg. Jeg kjenner en uro i kroppen, men er ikke redd. Jeg padler på, den som gir seg er en dritt.


50 meter fra land blir jeg overrasket av en krapp bølge, det eneste jeg rekker å tenke er at nå tipper jeg. Min store skrekk er å sitte fast, opp ned, i kajakken uten å komme meg løs. Jeg finner meg selv sittende opp ned, med ryggen presset bak mot bakdekket og oppdriften i vesten holder meg der. Jeg tenker fortvilt at jeg når ikke løkka der fremme, knærne kommer automatisk opp og trekket gir etter. Jeg stiger mot overflaten, jeg er fri. Iløpet av disse millisekund under vannet lå panikken i bakhodet, jeg klarte å holde den på armlengdes avstand og kom meg løs. Når jeg kommer opp har jeg mistet åren, en kamerat plukker den opp. Gubben og jeg tar en kameratredning og iløpet av noen få minutter er jeg oppe av vannet. Jeg får åren og fester trekket. Vi snur nesen mot land igjen, og jeg kjemper meg inn mot land. Det føles håpløst, det verker i armen og det ser ikke ut som at jeg rører meg av flekken i blåsten. Jeg kjenner at redselen kommer sigende, jeg kjenner jeg er på tur å stivne i kroppen av redsel og gråten presser på. En kompis spør hva det er og jeg klarer ikke å uttrykke meg. Jeg sier bare at det er så jævla tungt. Grei kompis som hiver seg rundt og skal ordne slepeline. Jeg sier til ham at det går vel ikke i slike bølger, jeg kjenner på redselen med å skulle bli satt fast i tau når det er vind og masse bølger. Redselen for å ikke ha kontroll selv bryter frem og jeg padler på mot land, den som gir seg er en dritt. Jeg avslår tilbud om hjelp og padler på mot land, tenker at jeg må prøve å slappe av i kroppen. Prøver å roe hodet, tar en og annen pustepause med åren hevet opp til skuldrene. Kjenner redselen ligger i bakhodet, prøver å skyve vekk at jeg er sliten og at armen verker. Så er jeg plutselig over det verste partiet, havet begynner å roe seg, hodet og kroppen klarer å slappe av. Vinden stilner idet vi nærmer oss land, nå er alt ok. Den som gir seg er en dritt!