onsdag 20. januar 2016

Nydelige Lemmingvær

På søndag dro vi ilag med noen venner av oss til ett sted mellom Å og Skrolsvik, vi skulle padle ut til Lemmingvær. Nydelige Senja som har så mange flotte padleopplevelser på lur! Senja har alt, her er en liten bit Helgeland, litt vestland og mye av det ville Nord Norge. Jeg elsker de flotte dyre opplevelsene vi får med naturen så tett på, ingen båt trafikk som bråker eller skremmer vekk dyrene. 

Solen har vært borte siden slutten av november, to måneder uten sol merkes og vi er SÅ klare for at solen skal komme tilbake. Og det skjer i disse dager, jiippiii! Noen plasser kommer den før andre, pga hvordan terrenget og fjellene er plassert. Her vi bor ser vi den ca 28 januar, mens på øyene utenfor Senja ser de den allerede. Vi hadde ett håp om å få se sola når vi padlet ut mot Lemmingvær, selve hav-kryssingen over til øya er ca 2 km. På tur utover kom de samme ekle sidebølgene og vinden som jeg tippet i for 14 dager siden. Jeg fikk stein i magen og ble nervøs, men jeg kom meg over og i le i en vik ved Lemmingvær. Jeg ville bare ligge her og vente mens de andre padlet rundt øya, men det fikk jeg ikke lov til. Jeg ble tvunget til å være med rundt. Jeg var skikkelig redd i det vi la ut fra den trygge, rolige vika. Pulsen raste avgårde og jeg måtte trekke pusten dypt, flere ganger, for å klare å holde kontrollen. Gråten var ikke langt unna. Når vi la ut fra vika så padlet vi ett stykke mot bølgene og det gikk bedre. Etterhvert rundet vi ett nes og padlet inn mellom noen øyer, havet roet seg. Jeg kunne endelig slappe av, nyte turen og omgivelsene. 


Vi gikk i land på en fin sandstrand, en skikkelig snøbyge kom over oss så vi var snare med å komme oss i kajakkene igjen. Det så ikke lovende ut, ingen sol med slike byger. Vi padlet videre og kjente snart lysten på mat i magen og varm drikke. Vi fant en liten vik som vi gikk i land på, det var ingen fin plass, men nå hadde snøbygene gitt seg og vi kunne skimte litt blå himmel.


Så tittet solen frem og vi kunne endelig hilse den velkommen etter to måneders fravær. Det øyeblikket når du ser solen igjen, etter så lang tid, er magisk! Det blir fort kaldt på land, guffen vind og vi så snøbygene samlet seg ute i havet. Vi kom oss i kajakkene og padlet inn mot den rolige vika som vi startet turen rundt Lemmingvær fra. Da vi skulle krysse tilbake over det åpne havstrekket ble jeg igjen nervøs, men ikke like mye som når vi padlet utover. Det gikk mye bedre å padle tilbake, og jeg føler at jeg er kommet litt lengre med min vannskrekk. Det ble alt i alt en fin tur på ca 12 km, og det beste av alt var å kunne ønske sola velkommen tilbake. Om ikke lenge har vi lange lyse sommernetter og flotte padleopplevelser døgnet rundt. Gleder meg!!

10 kommentarer:

  1. Jeg synes dette virker litt vel dristig.
    Jeg har vært på Lemmingsvær ved flere anledninger og det kan fort blåse opp og bli mye større bølger enn det var i Bergsfjorden da du veltet. (jeg var jo der samme dag)
    Velter du 2 km fra land kan det få store konsekvenser. Du kan bli veldig våt og kald, og da er det ikke lett å være skjærpet når det plutselig kommer en bølge skrått bakfra. Eller du kan få den store skrekken og ikke vil padle tilbake i bølgene.
    Å bli tauet 2 km i bølger er en oppgave som er alt annet enn lett.
    Vi trente på tauing i ganske tøff vind og bølger tidligere i vinter, og etter noen hundre meter var jeg helt utkjørt.
    Personlig synes jeg ikke at man skal padle på vinteren underforhold som gjør at man er redd og nesten på gråten. Under slike forholden skal man holde på i trygge omgivelser, gjerne på sommeren først.
    Dette er min mening, jeg er bare opptatt av at kajakk sporten skal være trygg og at man ikke skal komme opp i unødige situasjoner som kan få uheldige konsekvenser. Frode

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Frode og takk for sist (Vi møttes på Olaholmen i sommer). Hils skjønne Markus fra oss :) Jeg har padlet på sommeren i trygge omgivelser, men jeg tror det er en vannskrekk som ligger bak dette. Jeg fikk en skikkelig støkk i meg forrige gang, når vi var i Bergsfjorden, som gjorde at skrekken blusset opp for fullt igjen. Jeg har padlet mye siden vi møttes i sommer og jeg vet at min skrekk sitter mellom ørene, det oppleves nok verre enn det er. Jeg er glad for at de jeg var ilag med ga meg ett spark bak, for det trengte jeg. Jeg må pushe meg selv for å komme videre og det er jeg ikke så flink til å gjøre på egenhånd. Nå var de fleste i følget drevne kajakkpadlere som hadde snudd hvis de så at dette ble for vanskelig for meg. Jeg er åpen om min vannskrekk og de tar hensyn. Jeg har vært inne på siden din og prøvde å lese artikkelen om hvordan du kurerte din vannskrekk, litt vanskelig å lese siden det ble så smått. Men jeg fikk med meg tipsene og tenker jeg skal prøve dem ut nå som vi skal i basseng. Jeg synes det er gode tips som kan virke for meg, så jeg prøver :) Takk for gode råd, så ses vi på årsmøtet!

      Slett
  2. Hei igjen.

    For et fantastisk bilde av solen som endelig var synlig igjen. Jeg er jo fra Bodø så jeg er oppvokst med mørketid selv om det ikke er verst der. Spennende med ny padletur. Igjen jeg synes du er knall tøff og redselen vil du bli bedre på å mestre. Men da må du ikke gi deg. Øvelse gjør mester, vet du. :-)

    Ja er ikke Zita skjønn?? Ei herlig fløffi lita jente. Dyr gir så mye glede.

    Ha en riktig fin kveld.
    Klem Eline.

    SvarSlett
  3. Jeg synes det er flott at du ønsker å flytte grenser- uten en slik indre driv blir man jo ikke flinkere! Men alt til sin tid. Jeg har selv vært med på en tur der mine grenser blei pushet alt for langt, og på et sted der det potensielt kunne gått alvorlig galt: eksponert, umulig å gå i land, store dønninger og etterhvert rotet sjø. Og med null bølgeerfaring. Ikke fordi de jeg padlet i lag med ikke var kompetente nok til å berge meg ved en eventuell velt, men fordi jeg var redd og ved en velt kanskje kunne fått aldeles panikk, og dermed skapt en farlig situasjon. Som erfaren er det lett å glemme hvor lite bølger og sidevind det faktisk trengs for at en uerfaren skal føle seg utrygg, og at man derfor kan komme til å pushe andres grenser for mye. I mitt tilfelle gikk det bra. På returen ba jeg om at noen padlet ved siden av meg, jeg slappet av og lærte mer på den turen enn noen annen tur jeg har hatt siden i kajakk. Bratt og effektiv læringskurve, men som desverre ikke fungerer like bra for alle. En annen jente i samme følge, med vannskrekk, fikk desverre ikke samme positive opplevelse. Hun gråt og nektet å padle tilbake- heldigvis hadde hun muligheten til å gå hjem igjen over fjellet. Men tenk om hun ikke hadde hatt det? Heldigvis hadde hun folk rundt seg som forstod, støttet, og som i etterkant tok henne med på turer i farvann hun følte seg trygg i. Dermed slapp hun å bli redd for sjøen, selv om jeg vet at havet er noe hun (kanskje pga den uheldige opplevelsen sin?) styrer unna. Hun tok også vannskrekken sin på alvor etter den turen, og blei med på bassengtrening for å øve seg på å være opp ned under vann, og lærte til og med å rulle!

    Push endelig grenser, men der konsekvensen ved et uhell er liten. Du slapper mer av, lærer mer og blir etterhvert også flinkere til selv å vurdere din egen kompetanse. Legg merke til værmeldingen slik den blei meldt og været slik det faktisk ble, hvordan kjennes 5 ms egentlig, og hvor høye var egentlig bølgene du padlet i når du var redd? Min tilnærming i etterkant av overnevnte tur har vært å øve på egenredning og kammeratredning nær land (husk at det bør bære pålandsvind), bassengtrening og etterhvert også utendørs rulletrening. Rett og slett for å bli trygg i vannet (og jeg har ikke vannskrekk). Er jeg trygg i vannet blir jeg ikke ikke så redd for å gå rundt, da slapper jeg mer av i kajakken og det blir lettere å pushe grensene :) Kos deg fremmover i kajakken på rolige dager, og gled deg heller til mye bading og morro (?) i kajakken til sommeren!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for flott innspill og tanker rundt dette. Min tilnærming er noe lik din : Jeg har vært to ganger i basseng for å trene, øvde masse på egenredning og kameratredning i sommer og høst (nå er det for kaldt i vannet), har meldt meg på teknikk kurs til våren og jobber med meg selv hver gang jeg er ute i kajakken. Jeg føler at det går bedre for hver gang. Nå gleder jeg meg til sommer og rolige dager. Takk for at du deler din opplevelse og din løsning på dette, godt å ha noen som har opplevd noe av det samme og jeg føler meg tryggere nå på at det jeg gjør er rett.

      Slett
    2. For kaldt i vannet til å øve redninger? Hva gjør du på havet da? ;) Man skal øve i realistiske forhold. Kaldt hav er i høyeste grad realisisk her oppe. Ut og øv. :) Veldig nyttig, selv om det gjerne blir litt færre redninger før man blir frossen.

      Slett
    3. *Ler* prøver å holde meg oppe og ute av vannet, vell ;) Fikk en realistisk øvelse når jeg gikk på hue i havet her tidligere i Januar, godt å oppleve at alt jeg har øvd på satt som det skulle. Var oppe av vannet på kort tid. Jeg har også øvd på det de gangene jeg var i bassenget. Men nå i mars så har jeg ikke padlet i det hele tatt, fordi jeg syns det er for kaldt i vannet. Men også fordi betennelsen i venstre arm ikke tillater noen sprell. Men du har helt rett Padlemia, jeg bør øve nå som det er så kaldt i havet. Jeg lover å ta en øvingsøkt når jeg kommer meg ut i kajakken igjen :*

      Slett
  4. Jeg håper du har satt det en del på spissen, for det der satte ikke dine padlekamerater i et pent lys. Greit nok at man kan trenge et dytt bak til tider når man er nervøs og tilbakeholden, men når gråten ikke er langt unna da begynner folk å dytte drøyt hardt. Da kan det fort bikke motsatt vei.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke meningen å sette mine padle kamerater i ett lite pent lys, de er verdens beste padlekompiser! Dyttet var akkurat hardt nok og det trengte jeg. Padlekompisen min er høyt utdannet innen padling, setter sikkerheten veldig høyt og kjenner meg veldig godt. Etterpå hadde vi alle en debriefing om turen, vi snakket åpent om hvordan vi opplevde det. Jeg lærte mye av denne turen. Jeg har de tekniske ferdighetene som krevdes for denne turen, men jeg må innrømme at jeg er innerst inne en stor feiging og trekker meg av og til litt for kjapt unna. Derfor måtte han dytte såpass, ellers så har de aldri i verden fått meg med rundt Lemmingvær. Jeg hadde gått glipp av en kjempe fin tur, og det var ett skikkelig magisk øyeblikk når sola kom frem. Det var så vi nesten trodde hun varmet litt *Blunkesmilefjes*

      Slett
    2. Bare husk når du skriver, at ikke alle som leser vet dette. :)
      (Jeg hadde nemlig det inntrykket du beskriver av vedkommende fra før, derfor stusset jeg og lurte på om jeg hadde tatt helt feil av personen. Godt å høre at jeg ikke hadde.)

      Slett